Paperback
English language
Published Aug. 8, 2008 by Gollancz.
'I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.
My name is Kvothe. You may have heard of me'
--back cover
Well written, funny sometimes, like someone telling a story at a fireplace. Felt cozy to me.
Contains a few not-so-constructive patterns (like "I need to make my heart of stone to control emotions"), but for me it was Ok, definitely better than in "Consider Phlebas".
Og der fikk jeg også lest denne. Jeg gikk til den med høye forventninger, men de ble bare delvis innfridd. Det er lett å engasjere i seg i verden og historien, men jeg klarte ikke helt å få sansen for hovedpersonen/fortelleren Kvothe. Unge Kvothe (som man stort sett følger) er selvgod og arrogant, og i tillegg er han best i alt mulig. Bøker om unge menn på eventyr er vel ofte slik. En rammefortelling med den eldre Kvothe som forteller om sin fortid, gjør at boka har et hakket mer reflektert forhold til disse klisjeene. Men ikke et særlig stort hakk, for den eldre Kvothe forteller en nøye regissert versjon av sin egen historie, og den bærer nå preg av de samme (litt irriterende) personlighetstrekka. Jaja.
Men det er jo noe med disse historiene om supertalentene som møter og overvinner motstand, jeg leser engasjert videre selv om jeg irriterer meg. …
Og der fikk jeg også lest denne. Jeg gikk til den med høye forventninger, men de ble bare delvis innfridd. Det er lett å engasjere i seg i verden og historien, men jeg klarte ikke helt å få sansen for hovedpersonen/fortelleren Kvothe. Unge Kvothe (som man stort sett følger) er selvgod og arrogant, og i tillegg er han best i alt mulig. Bøker om unge menn på eventyr er vel ofte slik. En rammefortelling med den eldre Kvothe som forteller om sin fortid, gjør at boka har et hakket mer reflektert forhold til disse klisjeene. Men ikke et særlig stort hakk, for den eldre Kvothe forteller en nøye regissert versjon av sin egen historie, og den bærer nå preg av de samme (litt irriterende) personlighetstrekka. Jaja.
Men det er jo noe med disse historiene om supertalentene som møter og overvinner motstand, jeg leser engasjert videre selv om jeg irriterer meg. Og jeg ser frem til å lese andre bok i serien, når enn det blir.
